Vi kjenner henne fra TV, som både komiker og skuespiller. Linn Skåber er kanskje en av Norges mest folkekjære kjendiser, alltid med et smil på lur og med et hjerte for dem som er unge i dag.

Tekst: Camilla Ulsund Foto: Torbjørn Tandberg

– Vet du hva som er veldig gøy? Vi har fått presset prisene ned til «kinobillett-priser»! Det må du få med!

Linn Skåber er et eneste stort smil når Oslo S magasinet møter henne.
At teaterstykket basert på boken «Til Ungdommen» skal settes opp på Oslo Nye Teater, synes hun er fantastisk.

– Jeg liker når andre tar mine ting og gjør sitt eget ut av det, sier hun, og legger til at ofte blir resultatet både annerledes og bedre.

Linn er engasjert når hun snakker om stykket. Og om ungdommer, eller de som vokser opp i «generasjon prestasjon». Personlig mener hun det er tullete å mase om at ungdommen er late og kun sitter på mobilen.

– Tenk så mye ungdom i dag skal prestere og tenk hvor mye som kreves av kunnskap. De er vokst opp i en helt annet tid, og der spiller teknologien en stor rolle, mener Linn, og peker på både klimaengasjement, samfunnsengasjement og egen prestasjon.

Selv har hun omdøpt generasjonen til «generasjon omsorg».

– Verden er mye mindre i dag enn da jeg var ung og kunnskapen er lett tilgjengelig.  Jeg tror ungdom lærer
mer av det. De lærer respekt for forskjeller og kulturer. De utvikler mer empati, begrunner hun.

Fra nysgjerrighet til bok

Skuespilleren og komikeren er slik vi kjenner henne fra tv og ulike scener, sjarmerende, sprudlende og med et stort smil. Entusiasmen synes tydelig når hun snakker om ungdommene hun møtte under produksjonen av boken «Til Ungdommen». Linn Skåbers ordentlige bokdebut, i 2018. Hennes «baby».  Ideen dukket opp ganske tilfeldig.

– Jeg har 17-åringer rundt meg hele tiden! Sønnen min har ofte venner på besøk og det står alltid ti par sko i gangen, forteller Linn.

Det var i samtale med gutta at Linns nysgjerrighet våknet. Hvordan er det egentlig å være ungdom i denne teknologiske tiden? Hvordan takler de presset rundt seg? Hva er egentlig viktig for dem?

Nysgjerrigheten resulterte i intervjuer med ungdom. De snakket om de større tingene i livet, som kjærlighet, sorg, lykke, tap, usikkerhet. En person fortalte om hvordan det var å miste en foreldre, en annen fortalte om dårlig selvbilde. Deres historier, følelser
og opplevelser ble til boken.

Å skrive bok var ingen årelang drøm, eller en streben etter å bli forfatter. Boken er rett og slett resultatet av noe Linn selv mener var interessant. For når Linn har lyst til å gjøre noe, så
bare gjør hun det.

–  Så går det som det går! Jeg er en igangsetter.

Jobber best når hun har fri

Store deler av «Til Ungdommen» ble til på Noahs Ark på Grünerløkka. Linns stamsted. Her har hun vært fast gjest fra hun bodde i kollektiv med blant andre Ine Jansen.

– Jeg spiste mitt første måltid her i 1991! Menyen er fortsatt den samme! Fetaomeletten her er kjempegod, den bør dere prøve.

Det lokale spisestedet er der Linn kan tenke. Et sted hun kan sitte og bare se ut av vinduet. Sette hjernen i fri.

– Jeg liker meg best når jeg pauser, sier Linn.

Hvilket er snodig, for det virker som om hun jobber hele tiden.

– Neida! Men når jeg har fri timeplan en hel dag, så dukker gjerne ideene opp. Det er som om hodet har et pusterom til å produsere. Jeg jobber vel best når jeg har fri og kobler ut hodet.

Derfor blir gjerne stamkafeen arbeidsplassen, selv om hun ofte er der for å senke skuldrene. Mange av hennes ideer har dukket opp nettopp her, med hjernen «satt i fri». Da må hun skrive. For denne trangen til å fortelle, formidle og mene, den har bodd i henne fra hun var liten. Det er denne formidlingstrangen som har drevet henne ut i rampelyset.

Hun trodde opprinnelig hun kom til å bli journalist. Faren forsøkte å få datteren interessert i hans yrke, elektriker, men Linn satt heller nede i kjelleren
og skrev om tekstene til Vikingarna.

– Jeg hørte på mammas og pappas kassetter, og skrev om tekstene.

Underholdningsartisten kom for alvor fram da Linn deltok i revyene på videregående skole. Hun oppdaget at hun var flink, og ikke minst- det var gøy. Det er noen år siden hun sto på en amatørscene, men husker det som en fin tid.

Hun husker også følelsen da hun, etter søknad nummer fem, kom inn på Teaterhøgskolen.

– Da satte jeg meg på handikapdoen og gråt, mens jeg ringte mamma. Jeg var så glad at jeg ikke klarte noe annet.

– Det blir bedre

Etter intervjuene med ungdommene i boken hennes, har Linn tenkt mye tilbake på sin egen ungdomstid og sine egne erfaringer.

Hun husker følelsene som svingte.

En gang hun gikk tur med venninnen og foreldrene, stoppet plutselig Linn opp og ble stående. Så ropte hun ut «jeg ELSKER livet»! Hun kjente på den deilige følelsen av å leve.

Likevel er dagboken hennes, fra dagen etter, full av deprimerende ord. Så fort snudde det seg for tenårings-Linn, som for de fleste ungdommer, uansett generasjon. Hun forteller at den svarte dagboken ofte var veldig mørk og dyster.

– Er det én ting jeg kan sverge på, virkelig love dem som er unge i dag, så er det at alt vil forandre seg, uansett hvor nedtrykt du føler deg, sier Linn, og fortsetter:

– Jeg er jo blitt 49, det er ganske gammelt. Så jeg kan si at jeg har levd et liv. Og jeg vet at livet er i stadig endring.

Om skuespilleren er gammel eller ikke, kan nok diskuteres, men at Linn har levd et variert liv er helt klart.

Hun har godt over 20 priser og nominasjoner for sine utallige underholdnings-og kulturbidrag på scenen, tv-en eller som skribent.

Elsker Oslo

Linn er oppvokst i blokk på Oppsal, med mamma og pappa. Hun er en skikkelig asfaltunge, med en patriotisme for Oslo.

– Jeg blir helt rørt av å snakke om Oslo! Jeg er så stolt av denne byen, sier hun, og trekker frem Munchmuseet, trehusene i Maridalsveien og Ekebergparken. Hun elsker Oslo, som stadig er i utvikling.

– Vet du hva? Barcode var jeg faktisk litt motstander av. Jeg skrev noe sånt som «dette vil ikke våre barn like» på sosiale medier for noen år siden, sier Linn og ler av det nå. For Barcode lever hun godt med, selv om det er de gamle områdene i den pulserende byen hun liker best.

Ja, og Vår Frelsers Gravlund. Her går hun gjerne tur, mens hun googler navnene på gravene.

– Det er faktisk interessant! Plutselig dukker det opp et helt levd liv.

Det hender hun kan forestille seg som pensjonist på en kafé i Italia. Men så må hun innrømme at hun ikke hadde holdt ut lenge.

– Etter noen dager borte, så savner jeg Oslo.

Når Linn snakker om byen, snakker hun med følelser. Følelsene dukker egentlig opp hver gang hun snakker om noe hun engasjerer seg for. Hun snakker slik at lytterne også blir engasjert, og gjerne med et innslag av noe morsomt. Likevel kan man ikke annet enn å ta henne seriøst, humoren til tross.  

Målbevisst og avslappet

Med en merittliste lengre enn mange andres, kan det virke som om Linn jobber hele tiden. Selv vil ikke Linn
beskrive seg som et arbeidsjern. Eller en person med mange baller i luften. Enda hun gjerne spiller fem forestillinger på en helg, samtidig som hun kanskje skriver på et manus og knar ideer til en ny bok.

– Jeg er ingen galopphest, bare så det er sagt! Du kan heller sammenlikne meg med de gamle dølahestene! Målbevisst, men i et rolig tempo.

Linn beskriver seg som avslappet. Nesten.

– I de store linjene er jeg avslappet. Men når det kommer til hverdagsstress er jeg skikkelig stressa, mener hun.

Linn er den som kan bekymre seg for om sønnen har rukket bussen eller fått med seg matpakka. Men når det kommer til livet, så mener hun at hun er tilbakelent og god på å ta seg fri. Skal hun kose seg, setter hun seg gjerne ned og skriver. Eller så setter hun seg på en trikk og ser byen.

– Det er det beste som er. Trikk, eller tog. Å bare kunne sitte i ro og se landskapet utenfor. Det finnes ikke noe bedre.

Og greier hun ikke å senke skuldrene, så kan hun alltids gå den korte avstanden bort til Noahs Ark. Bestille noe å drikke, se ut av vinduet. Høre den svake summingen av  stemmer. Før hun tar opp laptopen og begynner å skrive
på en ny idé. Med hjernen i fri.

 

LES OGSÅ: Tuvik og Tønne får Norge til å le