Klokka er 08.19 og jeg går på Drammenstoget på Oslo S. Har ny rød kjole, hæler, røde lepper og har en rimelig takknemlig hårdag. Jaggu er man ikke litt av en beta her man kommer trippende.

 

And for this I shaved my legs!!!

Har til og med hold-in-truse på, som både løfter stumpen og presser innvollene sammen, så hold brillan karer, her kommer mor lille. Rakk til og med å barbere leggene mellom leverposteien og plastring av småguttkne i morgentimene.

Man kaster et verdensvant blikk rundt i togvognen (der den egentlige intensjonen er å spotte eventuelle mannebein og avsløre gjensidig interesse), før virkeligheten inntreffer og man dumper ned i ett av få ledige seter. Og tenker. And for this I shaved my legs!!!

Ikke ett blikk, ikke én kjeft som ser opp fra telefonen. Alle sitter som komatiske, mens det virkelige livet, sola utenfor togvinduet, den blå himmelen, brune fjes, byggearbeid langs og båter på fjorden, for ikke å nevne søte alenemødre i røde kjoler med ok hårdag, forblir usett. What a waste!

Strengt tatt er det lenge siden jeg kapitulerte og innså at skal det bli no på en må en oppsøke steder der menn er. Og da tenker jeg ikke på fotballpuber, elektronikk-kjeder eller støvete butikker som selger vinylplater. Neida. Menn er, ja nettopp, på telefonen sin.

På sjekkern med salat i tenna

Jeg tok konsekvensen av dette faktum i fjor sommer. I et øyeblikks angst for at jeg kom til å dø singel og ensom for deretter å bli gnagd på av schæferhunder, lastet jeg ned sjekkeappen Happn. For andre app-analfabeter det ute kan jeg avsløre at du lager deg en profil med bilde, og så kan du matche med folk i nærheten. Som du typ passerer på vei til toget eller som til og med sitter på samme tog som deg. Problemet med den slags sanntid-app er jo at du faktisk ikke kan ha en dårlig hårdag, svett mascara under øynene eller salatbiter fra kantinelunsjen i tennene. Ikke når du har lagt ut et profilbilde der du faktisk tar deg ganske godt ut. Syden-brun og snerten, avbildet i en god vinkel der du ser tilsynelatende attraktiv og vellykket ut. Risikoen for å bli avslørt er skyhøy. Eller enda verre, risikoen for ufrivillige treff i evig fremtid er så absolutt til stede.

Appen Happn made it happen.

Jommen fikk man ikke en match. Med en særdeles kjekk Kristoffer Hivju-lookalike, med rød, bølgende manke og typete skjegg som passerte meg nesten hver morgen på vei til jobb. Etter litt chatting viste det seg at han var kreativ leder for en hotshot frisørsalong på beste vestkant. Litt i overkant for en skarve trønder som kjøper hårfarge på H&M, men shit au.

Derfor var det med høy grad av selvtilfredshet at jeg kunne konstatere at en stk. kjekk rødhåret mann stanset meg på veien en fredags morgen og inviterte meg på date samme kveld.

Kveldssola fikk Mr Gingers hår til å gløde, han var solbrun og barsk , og jeg ble ikke så verst søt selv heller etter noen glass med bobler. Kort fortalt. Kalaset endte hjemme hos mann med langt rødt hår. Appen Happn made it happen.

«For en vellykket date!»

Husker jeg at jeg tenkte i det jeg tok en dusj morgenen og deretter foretok den obligatoriske smugtitten i badeskapene hans. Dette var åpenbart en mann som tok vare på seg selv. Kremer og hårprodukter så langt øyet kunne se. Selv nøyde jeg meg med å tyvlåne den åpenbart rådyre hårbørsten før jeg forlot åstedet mens rød løvemanke fremdeles sov snorkende på hodeputa.

Jeg var i fyr og flamme og tilbragte resten av helga sirkulerende rundt min egen mobiltelefon, som en bie rundt et syltetøyglass, i påvente på at Mr Ginger skulle ringe meg.

Etter den søte kløe kommer den sure….kløe

Endelig. Mandag kveld skjedde det. Telefonen ringte.

Du vet den følelsen når du tror du skal få søtt, men har forvekslet saltkoppen med sukkeret? Slik var det, og jeg hørte skuffet ekssamboerens stemme i røret.

– Jeg har fått det og har sannsynligvis hatt det en stund. Du må ta kur, og varsle de du finner naturlig å varsle.

Kløen kom momentant. Deretter kom noiaen. Deretter kom en grundig selvransakelse på baderommet der katastrofen ble konstatert. Jeg var en smittebærer. Et pestbefengt lite vesen. Et moderskip for utyske og fremmedlegemer. Et arnested for blodsugende kryp, ett rede for verdens utakk. Og nå måtte jeg bryte sammen og tilstå til mannen jeg to dager tidligere hadde delt seng med. For å hindre epidemien i å spre seg. Skammen var komplett.

– Ja, kremt. Du, dette er Pendela. Du vet, hun fra her forleden. Jo altså, det har seg slik at jeg..fått lus. Så, det er sikkert lurt om du tar en kur du også.

Det ble stille i andre enden. Ubehagelig stille. Så dirret en stemme:

– Er du klar over at jeg har hatt XXX XXXXX i salongen i dag?(norsk kvinnelig kjendis, kjent for sin mektige hårmanke, men anonymisert her. Red.anm.) Så forteller du meg at jeg muligens har stått der med lus?

– Altså, det er jo ikke sikkert, men jeg lånte hårbørsten din den m…..

Mr. Ginger hadde lagt på telefonen.

Fem minutter senere mottok jeg en bildemelding. Et forstørret bilde av en liten ekkel skapning med føtter som satt i busten på den eksklusive hårbørsten hans. Påfulgt av en verbal harang om de økonomiske konsekvensene av å måtte stenge hele salongen, desinfisere alt med Isopropanol og varsle prominente kjendisfruer.

Det var det siste jeg hørte fra Mr. Ginger. Det er vel overflødig å nevne at jeg etter dette har valgt en omvei til jobb.