Pelle, Proffen, Filla og Lena, var du ung på 80-90-tallet kjenner du dem godt. «Døden på Oslo S» var Ingvar Ambjørnsens andre bok om kompisene Pelle og Proffen som vokser opp i Oslo sentrum. Nå, 30 år senere, synes forfatteren byen har forandret seg mye.

Tekst: Tanja Hauge Reine
Foto: Forside Marie Sjøvold. NTB Scanpix

I år er det 30 år siden Ingvar Ambjørnsen skapte et Oslo-univers preget av forelskelse, guttedrømmer og detektivvirksomhet i romanen «Døden på Oslo S», den andre i en serie på ni bøker om duoen Pelle og Proffen.

– Jeg var faktisk ikke klar over at boka har jubileum i år. Jeg har blitt så gammel at det er mange sånne jubileer.

Ingvar Ambjørnsen er på telefon fra Tønsberg, der han har base når han er på Norgesbesøk. Til daglig bor den anerkjente forfatteren i Hamburg, og det har han gjort de siste 35 årene.

– Jeg fikser det ikke, Pelle

I «Døden på Oslo S» skildrer Ingvar Ambjørnsen Oslo på 80 -tallet, men han mener romanen fortsatt er aktuell i dag.

– Ja, i aller høyeste grad. Det den boka handler om er jo egentlig ung forelskelse. Hun er i trøbbel og han redder henne, eller omvendt. Det er jo det alle ungdommer fantaserer om. Love går ikke av moten. Men så har den også en større tematikk, og det har vel heller ikke akkurat blitt mindre aktuelt i vår tid. Nå er tilgangen på alle mulige stoffer nærmest ubegrenset på grunn av internett, sier Ambjørnsen, som ikke synes dagens Oslo er nevneverdig lik den han skildret i 1988.

– Det Oslo jeg beskriver er en modell som overhode ikke finnes lenger, og som ikke ligner på dagens Oslo i det hele tatt. Du gikk jo hjem klokka tolv, for da stengte alt. Nå er det vel da man går ut? Dessuten var Oslo overhodet ikke en multikulturell by på den tiden. De første innvandrerbarna var akkurat født, og Pelle og Proffen hadde ingen naturlige kompiser eller venninner med en annen etnisk bakgrunn.

Et eventyr

­­Serien om Pelle og Proffen skrev Ambjørnsen med inspirasjon fra bøkene om Hardy-guttene, med et realistisk norsk innhold. Målet var å lure flere unge gutter til å lese. Den siste boken i serien, «Storbyens stemme», ble utgitt i 1997, og i denne romanen er Oslo i endring.

– Housekulturen kom, slangen begynte å forandre seg og de første innvandrerungdommene hang på hjørnet. Da tenkte jeg at nå er det nok. Jeg hadde ikke bodd i Norge på ti år og måtte passe meg for å ikke bli en «liksomkul» onkel.

Ambjørnsen ser tilbake på tiden med Pelle og Proffen som et eventyr, og ikke noe en ung forfatter kunne opplevd i dag, med konkurranse fra så mange hold.

– Det var jævlig mye som skjedde. Jeg var på rett sted til rett tid, og så kom det jo tre spillefilmer, og det er sterke motorer å sette på. Folk skrev lange brev og særoppgaver, og den siste filmen ble til fordi det var et publikumskrav. Det ble dannet en egen pressgruppe, og han som var sjef for pressgruppa skrev vi inn i manus. Det er fortsatt mange som kan replikkene, særlig fra filmene. Jeg kommer ikke til å skrive en selvbiografi, men jeg har lyst til å fortelle mer om den tida. Det ene tok det andre og det var faen ikke stopp.

 

Lyrikerdrøm

Ingvar Ambjørnsens forfatterskap startet flere år før «Døden på Oslo S», og det var egentlig dikt og viser han tok sikte på å skrive.

– Tidlig på 70-tallet feide det en vise- og lyrikkbølge over landet, som jeg var veldig opptatt av. Ole Paus var en sterk inspirasjonskilde som fikk direkte betydning for at jeg begynte å skrive selv. Det var meg, og kanskje en eller to til i klassen, som var opptatt av sånne ting, de andre var medlem av unge høyre og var streitinger. Det var en ensom affære, hvilket passet meg veldig bra.

Ambjørnsen vokste opp i Larvik, men han valgte tidlig å flytte til Oslo for å følge forfatterdrømmen.

– Jeg hadde et sterkt forhold til Oslo lenge før jeg flytta dit. Det skjedde jo ingenting i Larvik. Selv om jeg er en kjedelig fyr så får det jo være grenser. Etter at jeg begynte å drømme om å bli forfatter, tenkte jeg at det ikke kunne bli noe skikk på noen ting så lenge jeg satt i det hølet der.

Han husker fremdeles frihetsfølelsen da han flyttet til hovedstaden.

– Der ville jeg bli. 70-tallet var et kult tiår å bo i Oslo, eller det var egentlig bare jentene som bodde. Gutta fant en sofa eller fant en jente med ålreit kåk, i hvert fall var det mønsteret i det miljøet jeg vanka i. Jentene var ordentlige.

 

Skriver hver dag

Det tok omlag ti år fra Ambjørnsen begynte å skrive og til han ga ut sin første roman, og han hadde ingen urealistiske drømmer om å kunne leve av forfatterskapet.

– Jeg visste at det var veldig vanskelig å leve av å skrive, men det var eneste som interesserte meg. Jeg så for meg å jobbe som nattevakt et sted, for å finansiere skrivingen. Jeg fantaserte ikke om en villa ved havet, men heller en hybel. Og jeg så definitivt ikke for meg at jeg kom til å finne en dame som ville dele livet sitt med meg.

 

I 1976 debuterte han med diktsamlingen «Pepsikyss», og fire år senere skrev han sin første roman, «23-salen», der han skildrer flere opplevelser fra tiden som pleiemedhjelper på Lier sykehus.

– Da var jeg i gang, og jeg skjønte at det kanskje var det som var formen min. Men jeg kunne jo ikke skrive på skrivemaskin, så jeg knota med én finger i mange år. Nå skriver jeg med to.

Hans store gjennombrudd kom med «Hvite niggere», og bøkene har siden kommet på rekke og rad. Og selv om helsa skranter, han fikk Kols-diagnosen for åtte års siden, har han ingen planer om å slutte å skrive.

– Hva faen skal jeg ellers gjøre? Jeg er ikke en sånn forfatter som skriver i perioder, jeg skriver bestandig. Knappen er på hele tiden. Hvis jeg ikke leverer, så er det ingen som spør. Det er jobben min. Å skrive en roman krever mye selvdisiplin, og etter så mange år vet jeg hva jeg må gjøre, men det betyr ikke at jeg vet hvordan jeg skal gjøre det. Prosjekter går på grunn, men noen ganger kommer det andre ting ut fra de vrakene.

 

Gjensyn med Elling

Ambjørnsen har også tatt seg tid til å eksperimentere. For noen år siden dukket Elling opp igjen som blogger, 17 år etter siste roman om den kjente og kjære figuren, og disse tekstene har forfatteren reist rundt på turné med i år.

– Turneen var fantastisk moro. Jeg likte godt å reise rundt. Den ene dagen på et stort kulturhus og en annen dag på en brun kneipe. Det er en lite hake, og det er at jeg nå er sekstito år og syk, men det var kult å være på veien og jeg hadde mange fine kvelder med publikum. Jeg har jo aldri reist noe rundt med bøkene mine tidligere.

 

Nå skriver forfatteren på en ny roman om Elling som han håper kommer neste høst, samtidig har han stadig ideer til nye bøker og til hvordan han kan bruke restene av romaner han aldri har fullført.

– Jeg sitter med en roman som ikke ble skrevet ferdig. Det er 20 år siden jeg surra med den, men det er 200 sider med mye bra. Hva kan jeg gjøre med det? Akkurat nå tenker jeg at jeg kan lage en podcast-serie som handler om det å miste en roman, med utgangspunkt i denne romanen og hva som gikk gærent. Hadde ikke det vært noe?