«Det spiller ingen rolle hvor vi reiser på ferie. Men det skal være et sted jeg ikke har vært før, og det skal ikke være en pakkereise med bamseterror, barnebuffet eller Grand Prix-underholdning på kveldstid! I etterpåklokskapens lys hører jeg min egen stemme fra sommeren 2017 i det en ferieannonse for Polen lyser mot meg fra telefonen på morgentoget til Drammen.

Tekst: Pendela Paatur

Kanskje var det feriespøkelsene fra barndommen på 80-tallet som tok overhånd. Traumene fra alle bobilferiene med familien. Herfra til Italia og tilbake igjen. Bobil til Lofoten, bobil til Mora, bobil til Spania, bobil meg hit og dit og tilbake igjen. Med to røykende foreldre i forsetet, meg og min søster vandrende fritt med hver vår walkman i bobilens bakre område. I 130 km i timen på den tyske motorveien. I identiske joggedrakter i pastellgult med etternavnet vårt trykket på brystet. Vi var den norske utgaven av The Griswalds, bare med egen logo og bobil. Så til mitt forsvar, jeg hadde meget gode grunner for å ville unngå flokkferier.

Endelig ferie!

Derfor, var det med en meget høy grad av selvtilfredshet at undertegnede fant et usøkt og lekkert hotell med balkong og havutsikt rett på stranden i Sopot. Langt unna charterturismens klamme favn, overprisede pakketurer og kommersielle barneaktiviteter.

«Polen?» utbrøt mamma, som jeg hadde overtalt i siste sekund til å bli med meg og hennes overenergiske barnebarn på ni og elleve på ferie. «Ja, hotellet ser råbra ut. De har til og med dansetimer inkludert i prisen. Men jeg er ikke helt sikker, fordi nettsida er på polsk.»

Vi ankom drømmehotellet sent på natt. Stor og flott balkong med havutsikt, basseng, hvit strand, dette lovte bra. At gradestokken viste 10 grader anså vi som forbigående, og mor og mormor nøt en stor bøtte rødvin på balkongen, iført de få varme klærne vi hadde i kofferten. Endelig ferie.

Trøbbel i paradis

Det første tegnet på trøbbel i paradiset var da jeg våknet neste morgen av to stk. barn som stod over meg og ropte «Mamma! Det ligger en død mann i bassenget. Du må komme!» Og riktignok, fra balkongen kunne jeg se rett ned på en ung mann som lå urørlig på en overdimensjonert gul badeand, kun iført en truse med Østersjøens største Polo-logo på fronten. Åpenbart dritings. Og for å male bildet ferdig, hadde den unge mannen tydeligvis blitt litt uvel, like før han boardet badeanda. Tanke nummer én var å skaffe en kanne bensin og tenne på, for å unngå videre smitte. Tanke nummer to var å avdramatisere det hele overfor gutta og si at dette bare var en polsk lekeguide som tok en liten hvil. Jeg landet på tanke tre, som var å varsle resepsjonen. Hvorpå en handlekraftig liten vaktmester dukket opp, kleppet tak i badeanda med noe som lignet en båthakke, og fikk dratt trusemannen i land.

Problem løst. Handlekraftig mor. Nå kunne ferien begynne.

Polsk Paradise Hotel

Og det gjorde den til virkelig. For alle Polens jet-set-ungdommer som også bodde på hotellet. De lot seg overhodet ikke affisere av den kalde nordavinden som skulle vise seg være vedvarende 10 feriedager til ende. De døyvet kulda med alkohol. Mye alkohol.

Det var stringtruser, silikon, ducklips, bling, Martini Bianco, Prada og Armani i skjønn forening. Og alle hadde de med seg egen musikk, som de gjerne ville at andre skulle høre. Og det gjorde vi. Til alle døgnets tider. Modern Talking, Scatman Joe, Scooter. Gutta nynner ennå på Brother Louielouielouie.

Da jeg hadde klaget til resepsjonen for fjerde natt på rad, gav jeg opp og resignerte. Vi var fanget i den polske versjonen av Paradise Hotel.

Keep calm and drink beer

Så ankom bodybuilderne. Det var nemlig europamesterskap i kroppsbygging i Sopot denne uka, og konkurransen mellom tettheten av silikon og bolemuskler ved bassengkanten ble etterhvert knivskarp. Og der satt vi da, min mor på 70 med en solhatt som åttitallet gjerne ville ha tilbake, meg med slaskete bikini fra H&M, og Knoll og Tott, med øyne så store som tinntallerkener. Omgitt av «poses» og selfies, overdimensjonerte muskler og pupper. De to eldste gjestene på hotellet, og de to yngste. Finn fire feil på bildet.

Hadde det ikke vært for at nordavind og sandstorm gjorde det umulig å oppholde seg på stranda hadde vi søkt tilflukt der. Men jeg hadde lovt gutta badeferie. Og hva gjør man ikke for sine barn? Man blir ved bassenget. Keep calm and drink beer.

Lost in translation

Så til slutt ankom stripperne. Dansende på hver sin lille scene ved bassengkanten, med like bevegelser som fjernet ett og ett plagg til de var like toppløse. Keep calm my ass!

– Jeg ikke sovet på en uke på grunn av all festinga. Og nå er det strippere ved bassengkanten. Hva er dette for et sted?!!»

Jeg veste til resepsjonisten mens jeg kjente en økende kløe spre seg i hodebunnen. Pokkers hotellshampoo hadde i tillegg gitt meg eksem.

«De er ikke strippere, de er erotiske dansere» repliserte mennesket tørt. Som om det gjorde saken noe bedre.

«Jeg er her med ungene mine! Dere må jo advare om sånt. Det stod ingenting om stripping på nettsidene. Jeg vil ha pengene min tilbake!»

Mennesket svarte ikke, bare snudde pcen sin mot meg og pekte på der det stod om dansetimer på hotellets nettside.

«Taniec erotyczny w każdą niedzielę. Erotisk dans hver søndag»

Moralen er:

For å gjøre en lang ferie kort. Mamma og jeg søkte tilflukt på balkongen resten av ferien, og ble gradvis de kvinnelige utgavene av Statler og Waldorf i Muppet Show. De to gamle kara som syrlig kommenterer showet fra balkongen. Gutta ble dopet ned med cola og is, med stadig økende feber grunnet bading og nordavind. Og for å toppe det hele, så viste det seg at irritasjonen i hodebunnen ikke skyldtes hotellshampoen, men lus, som guttene hadde vært omtenksomme nok til å ta med hjem fra skolen.

Moralen er:

Ikke bestill hotell om du ikke forstår hva de skriver.

Pakkeferier og barnehotell kan faktisk være ganske ok. Og smart.

Sjekk værmeldinga før du drar, og for Guds skyld, ungene jevnlig for lus.