Lene Wikander mener mye om mangt, men aller mest om likestilling. Hun er rosabloggernes rake motsetning, og vil heller ha det moro enn å jage etter lykken.

– Nå må det jo snart ta slutt, det er ikke greit at du skal bli utsatt for hets og hat fordi du har en annen seksualitet eller en annen religion, sier Lene engasjert. Hun liker å delta i den offentlige debatten, og med fast spalte i Cupido og nrk Ytring, samt blogg for magasinet Tara, har hun heldigvis mange kanaler å ytre seg i.

Vi møter Lene på Dattera til hagen på Grønland. Hun er litt sliten etter et par glass vin for mye dagen før, men er likevel på hugget.

– Jeg elsker Grønland. Folk har så mye fordommer mot dette området, mange tror jo det er livsfarlig her. Men for meg er dette den eneste lille flekken i Norge som forteller at vi er på planeten jorden, og ikke i en eller annen sekt. Ta trikken til Frogner så ser du hvordan demografien forandrer seg, der er de jo uniformert og ensfarga alle mann.

Kjærligheten hennes til østkanten er sterk, men Lenes skarre-r avslører at hun ikke vokste opp i Oslo, selv om hun har tilbragt mesteparten av sitt voksne liv her. Hun er født i Bergen, og bodde i Grimstad i tenårene, men følte aldri at hun passet inn.

– Enten var du med i idrettsmiljøet eller i bedehusmiljøet, eller så satt du og drakk. Jeg følte meg ikke hjemme noen steder og ble nok oppfattet som en bråkmaker.

I andreklasse på gymnaset ble Lene etter hvert utvist, begrunnet med at hun var en fare for skolens miljø, og hun fikk ikke lov til å bevege seg nærmere enn 200 meter fra skolen.

– De hadde tatt meg med en joint på dassen etter en klassefest, men det var jo summen av alt som var årsaken. Av alle i klassen så var det bare meg og formannen i unge høyre som ikke var personlig kristne. Jeg var aktivist, leder av Natur og Ungdom og passet rett og slett ikke inn.

– Jeg husker at vi satt i ring i klassen, alle fikk en ball bortsett fra meg, og så skulle de finne ut hva som var problemet med Lene Wikander. De så vel på meg som en form for satanist vil jeg tro, sier Lene og ler. Hun endte opp med å gå opp som privatist i alle fag før hun forlot Grimstad for godt.

– Jeg fikk 5,9 i snitt, sier Lene og gir en fiktiv langfinger til sin gamle skole.

Med døden innabords

I Bergen studerte Lene til cand. mag i religionshistorie. Hun jobbet som bookingansvarlig på rock-klubben Hulen ved siden av studiene, og der fant hun et miljø hun følte seg hjemme i.

– Tiden jeg tilbragte i Hulen var vel så viktig som timene på skolebenken. Utdannelse handler mer om å lære å lære enn bare det faglige, mener Lene.

I dag lever hun av å skrive, og i bloggen hun skriver for kvinnemagasinet Tara skildrer hun alle livets sider, også baksiden, på en åpen og ærlig måte. Og åpen var hun derfor også da hun for fem år siden oppdaget en kul i venstre bryst.

– Kreft, og spesielt brystkreft, omtales ofte som om det skulle vært en gave, men sannheten er jo at kreft er noe dritt. Fra jeg satt i bilen til venninna mi Turid, til jeg kom ut igjen fra Aleris og kjederøyka ti filtersigaretter, så hadde alt forandra seg. Jeg så ned i avgrunnen og kjente på akutt dødelighet. Det svarte hullet har jeg med meg videre, og det hadde jeg ikke før, sier Lene.

Hun forteller at hennes to år yngre lillesøster tok sitt eget liv da hun var atten år, og at det tidlig ga henne et bevisst forhold til døden.

– Jeg har alltid sett på døden som en konstruktiv kraft. Vi skal jo alle dø, kan vi ikke da gi litt mer faen mens vi lever? Det var jo egentlig jeg som sa det først, men så kom Fugelli og hermet etter meg. Det er så frekt, sier Lene og smiler.

– Jeg var god venn med Per, og jeg sa det til ham en gang, at han hadde rappet utrykket mitt, så nå tar jeg det tilbake. Sorry Per.

I dag lever Lene med døden innabords, som hun selv sier. Hun er fortsatt seg selv, men kreften har samtidig forandret henne.

– Jeg blir jo femti år i august og jeg har ikke tro på at jeg kommer til å leve dritlenge. Oddsen er dårligere for mange av oss som har hatt kreft, men jeg elsker jo å leve. Drømmen må være at jeg en dag blir mett av dage, som de kaller det. Det hadde vært helt topp. Jeg håper jeg blir det når jeg er seksti, jeg vil jo helst ikke sitte og sikle i en stol når jeg er 97 heller.

Målet hennes er nemlig ikke å bli så gammel som mulig, og lykken jakter hun heller ikke etter.

– Jeg synes det er et vanvittig gnål om den der lykken. Skal du gå rundt å være lykkelig hele tiden, for et slit. Lykke er i hele sitt vesen en ekstremtilstand. Hadde du vært lykkelig i to døgn i strekk hadde jo hjertepumpa stansa. Jeg har ikke noe i mot lykke, men i mine øyne er den kortvarig og intens. Å ha lykke som livsoppgave setter helt ekstremt urealistiske, ugjennomførbare, ikke bærekraftige målsettinger som bare fører til ulykke, sier Lene og trekker pusten.

– Jeg vil heller ha det moro og godt, og kjenne meg trygg på at jeg blir behandla ok i det samfunnet jeg bor i.

Reiser for å leve

Lene har besøkt Ku Klux Klan i USA, møtt geriljasoldater fra Hizbollah og bodd flere år på Jamaica, for å nevne noe. Hun elsker å reise og blir aldri lei av å besøke nye folk og steder.

– Det flytter blikket og fokuset ditt. Du får jo bare ett liv, og jeg vil gjerne klemme inn så mye som mulig på den korte tiden vi har her. Mange er jo opptatt av å leve lengst mulig, men for meg er tid relativt. Hvis du bare sitter på kontoret og trykker så flakser dagene av gårde, men er du på reise så føles én uke minst som tre. Ergo lever du lenger hvis du reiser mye. Jeg har rett og slett funnet evighetsmaskinen, ler Lene.

– Og så er det jo gøy, og sunt å bli utfordra. Oi shit, gjør dere det sånn her ja, liksom, sier Lene, og trekker frem årene hun bodde på Jamaica. Et samfunn hun omtaler som hypervoldelig, der du kan bli drept for å være homofil. Det ga henne et nytt perspektiv og har vært med på å gi henne den uredde og høyttalende stemmen hun har i dag.

– Når du ser hva folk må slite med der, og så skal vi sitte her i Norge og være pyser og ikke tørre å være oss selv, det blir jo helt åndssvakt.

Og nettopp det å være seg selv og trosse sosial kontroll, har blitt en av Lenes kjepphester.

– Alle kan bidra i sin lille klan ved å by på både de kule og ukule sidene vi alle har. Det koster ofte så lite, men kan gjøre en stor forskjell og gi mot til andre. Og hvorfor skal man ikke tørre å være seg selv, hvem skal man være da liksom?

– Internett redder verden

– Jeg har så trua på kidsa i dag. Det bli jo ikke noen fremtid uten dem. Jeg kan ikke utstå barn, eller det er ikke helt riktig, jeg kan tåle dem i veldig små porsjoner, litt som tyrkiske kaker, men jeg elsker ungdommer. Jeg har nesten lyst til å adoptere en tenåring. De er beleste, de tar ikke dritten og de sier nei tidligere og lettere enn min generasjon gjorde. Jeg har så tro på dem, sier Lene, med stort engasjement. Og hun tror internett vil redde verden.

– Det er masse dritt med internett, men jeg tror det har kommet for å redde verden. Punktum Finale. Ja, det er klart det er et press på dagens unge, men jeg tror allikevel presset blir mindre mye takket være internett. På nettet kan du finne andre som tenker og føler det samme som deg.

Hun trekker frem #metoo som et kroneksempel på noe som aldri ville ha skjedd uten internett og sosiale medier. Og minner samtidig om at likestillingen i år fyller førti år. Bare førti år.

– Jeg var ti år da de kom på at de skulle ha en lovfestet likestilling her i landet, bare det er jo utrolig. Og husk at dette er Norge, vi er jo i front i verden, så da kan du tenke deg hvordan det ser ut i andre land. Men igjen, takket være internett så skjer fremgangen heldigvis raskere enn før.

#Metoo

Når samtalen dreier inn mot #metoo blir Lene synlig rørt. Her er vi i kjernen av det hun har kjempet for i mange år, og hun trodde aldri hun ville få oppleve det som nå skjer.

– Det er helt fantastisk. Patriarkatet har fått nådestøtet. Jeg tror mange fortsatt er litt i sjokk, vi har ventet så lenge. Dette kommer til å vare i årevis, det har bare så vidt begynt. Fortsatt sier vi til våre døtre at de må passe seg så de ikke blir voldtatt, mens gutta bare får en klapp på skulderen og beskjed om å være hjemme kl. to. Vi sier ikke til gutta at de må passe seg så de ikke voldtar.

At verden vil se dramatisk annerledes ut på andre siden, er Lene 100 % sikker på. Og hun tror vi vil se tilbake på årene før 2017 slik vi i dag ler av de gamle kjønnsrollene når vi ser på Mad Men.

– Det blir helt absurd å se tilbake. Så usiviliserte vi var, tenk så pinlig, kommer neste generasjon til å si.