Det beste trikset for å føle seg slank og fjong, er å omgi seg med folk som er tjukkere enn deg selv. Med mindre du er på ferie i Portugal. Det er hva 25 år som periodeslanker har lært meg.

Tanken faller ned i hodet mitt på vei med tog fra Drammen til Oslo S. Jeg har havnet i en firemannsgruppe med to danderte damer i 50-årene. Jeg tror hun ved vinduet er lærer. Hun har hvitt kort hår klippet i en fiffig kommunal sveis og lilla markerte briller. Den andre har knall røde lepper og rødt krøllet hår som omkranser et litt rundt ansikt. De skal på teateret og se Book of Mormons. Det henger en tett skodde av hårspray og parfyme over oss, med et sting av rødvin i luften. De er søte, og glade, og så fornøyde med hverandres gode selskap at jeg nesten tror de har glemt at de sitter ved siden av en komplett fremmed. Eller så driter de i det. Tror kanskje det siste.

Den rødhåra forteller hun har gått på lavkarbodiett i tre uker. Bare grønnsaker som vokser over bakken og proteiner. Masse proteiner. Hun er lei.

«Been there, done that» tenker jeg i mitt stille sinn. For sånn ca. 7 år og 10 kilo siden. Bestilte bok om ketolysekuren på nettet. Teoretisk funker kuren slik at du spiser så lite karbohydrater at kroppen begynner å fortære sitt eget flesk, noe som jo er musikk i ørene på enhver optimistisk slanker. Jeg blakket meg på bøtter med proteinpulver med kunstig sjokoladesmak og åt så mye bacon at samboeren kommenterte forsiktig at kroppslukten min hadde endret litt karakter. At jeg luktet «annerledes». De fem kiloene jeg gikk ned mens marerittet pågikk hadde jeg gått opp igjen etter tre uker, og en måned etter det igjen hadde de fått selskap av enda to kilo. Jeg innbiller meg at hele ketolysekuren gav meg seriøs karbohydratmangel, og at den stakkars kroppen min måtte opparbeide et helt nytt karbohydratlager fra scratch. Kroppen skrek etter karbohydrater og jeg svarte med pasta, brød og boller.

Jeg får lyst til å advare den røde damen, fortelle henne at det kommer til å gå skeis med lavkarbokuren og at hun heller bare må flytte til Portugal. Der liker de frodige damer. Muslimer drar til Mekka for å be, frodige damer kan dra til Portugal for å bli tilbedd. Det var i allefall det jeg erfarte da jeg dro på ferie med min gamle og nokså overvektige barndomsvenninne på slutten av 90-tallet. Mer eksakt til en liten matriarkalsk by ved sjøen ved navn Nasare. Hun hadde et koppel av menn som vartet henne opp gjennom hele ferien, og hadde the time of her life. Hun høstet kompliment overalt hvor vi befant oss, over hvor sterk hun så ut, hvilken matrone hun var og hvor utrolig flotte former hun hadde. Jeg var komplett usynlig ferien til ende. Den eneste oppmerksomheten jeg fikk var fra den ekle 70 år gamle resepsjonisten som prøvde å komme seg inn på hotellrommet mitt en kveld min venninne var på date med Lisboas kjekkeste mann. En oppmerksomhet jeg avslo høflig med å ringe politiet.

Venninnen min blomstret opp denne sommeren og fikk en selvtillitsboost av dimensjoner som hun ennå lever på. Vel hjemme i Norge igjen fortsatte kurtisen, eller det er i hvertfall slik vi valgte å tolke den noe keitete tilnærmingen fra en tilfeldig nisse som kom bort til henne en kveld vi var på byen i Oslo. «Du e fæt og du e fin, og æ like fæte kvinnfolk».

Nasjonalteateret neste, og de to damene går av toget. Dørene lukkes, og i det toget kjører videre tar jeg meg selv i å angre på at jeg ikke sa noe. Enhver kvinne fortjener å høre at det finnes en liten by ved den portugisiske kysten der slankekurer er en saga blott, og former er fantastiske.

Tekst: Pendela Paatur