Lever i øyeblikket
Nicolai Cleve Broch fyller snart 40 år, men har allerede merket én forandring. Han har begynt å jogge.
Tekst: Tone S. Tuhus Foto: Eirik Førde
– Formen er fin. Rett og slett bra, sier Nicolai Cleve Broch idet han synker ned i en dyp sofa på en av hovedstadens brune kafeer.
– Akkurat nå har jeg et lite hvileskjær. Jobbmessig er denne høsten og førjulstiden mindre intens. Som frilanser kan jeg dermed nyte noen rolige dager. Det er befriende.
Oslo-skuespilleren slapper av med god samvittighet. Tidligere i vår gjorde han suksess som hovedrolleinnehaveren og finansmannen Aksel Borgen i tv-serien «Frikjent» på TV2. Serien er så langt videresolgt til mer enn ti land og nominert til flere internasjonale priser. I snitt hadde hver episode rundt 800 000 seere, noe som lover godt for en ny sesong.
På tross av rolige førjulsdager er det ingen som skal beskylde Cleve Broch for å ha ligget på latsiden de siste årene. Han kom inn på Statens teaterhøgskole som 20-åring og har vært skuespiller nærmere halve livet. Med roller i filmer som «Buddy», «Uro», «Max Manus» og «Uno» er han blitt et velkjent fjes for de fleste. Han har også gjort seg bemerket som manusforfatter og regissør bak kamera, og har laget flere reklamefilmer.
– Etter noen år som ansatt ved ulike teaterscener i Oslo ble jeg frilanser i 2011. Det er uten tvil den beste avgjørelsen jeg har tatt. Nå styrer jeg min egen tid og går inn i prosjekter med en helt annen innstilling enn før. Jeg takker ja til oppdrag på en mer aktiv måte. Det å ta på meg en ny oppgave er mer forpliktende enn det var tidligere, om du skjønner. Det liker jeg.
– Opplever du frilanstilværelsen som utrygg?
– Selv om det innimellom oppstår perioder uten oppdrag, så vet jeg at det dukker opp noe rundt neste sving. Man må naturlig nok planlegge litt, og det blir for eksempel ingen heisatur til Bali sånn uten videre. Men det er nettopp det uforutsigbare, uventede og overraskende som gjør yrket mitt så spennende. Jeg blir faktisk rastløs hvis jeg gjør noe litt for lenge av gangen. Jeg trenger variasjon og bevegelse. Noe av det fineste ved å være skuespiller er at alt kan skje plutselig. Og da mener jeg alt. Det gir livet innhold og jeg får sjansen til å bruke mange ulike sider ved meg selv.
Til neste år er det to år siden Nicolai Cleve Broch sto på en teaterscene. Det håper han å få gjort noe med ganske snart.
– Jeg er veldig glad i teatret. Det var der det hele startet, og det er der jeg føler meg hjemme og har familien min. Det er noe med det direkte møtet med publikum i salen og de øyeblikkene som oppstår der og da. Kall det magi, eller hva du vil. Det er noe udefinerbart som skjer i dette spenningsfeltet som jeg er tiltrukket av. Forhåpentligvis blir det mer teater neste år.
– Film og teater – ja takk, begge deler?
– Definitivt. Jeg liker kombinasjonen – og det å jobbe som regissør fra tid til annen. Det å være tilstede på flere arenaer gjør at dagene aldri blir kjedelige.
Drabantbyoppvekst
Det var mellom blokkene på Hovseter i Oslo at unggutten Nicolai vokste opp og levde guttedagene. Sammen med den to år eldre broren hang han ofte sammen med en gjeng gutter fra nærområdet. De møttes først og fremst for å trene og leke – og det meste foregikk med ball.
– Basket, fotball, volleyball og innebandy. Vi prøvde ut litt av hvert og organiserte våre egne treninger. Alt med ball var kult og vi var innom utrolig mange idretter. Jeg var allsidig og drev med mye forskjellig. Turn og slalåm, også. Foreldrene mine ble skilt da jeg var seks år, men broder’n og jeg hadde god kontakt med begge og de lot oss drive med mye forskjellig. Jeg husker imidlertid én gang da jeg fortalte at jeg ville begynne med fekting. Da satte mamma foten ned, he-he.
– Hovseter er av mange kalt vestkantens østkant. Hvordan opplevde du barndomstiden der?
– Jeg vokste opp på midten av 1980-tallet og Hovseter var absolutt en drabantby som skilte seg fra resten av vestkanten. Hovseter var verken Røa eller Makrellbekken, området hadde sin egen puls og egenart, på godt og vondt. Jeg husker at Dagbladet omtalte de verste stedene i Oslo på den tiden, og da ble Hovseter nevnt i samme åndedrag som Torggata og andre belastede sentrumsstrøk. På Hovseter lå og ligger fortsatt den såkalte 88-blokka, som den gangen hadde et dårlig rykte på grunn av mye inn- og utflytting. I tillegg hadde vi en del gjengproblematikk og narkotrafikk, men for meg var stedet en oase! Jeg gikk på Steinerskolen og fant trygghet i lek, moro og godt kameratskap. En stor del av identiteten min kommer fra Hovseter. Det er jeg stolt av.
Tidlig voksen
Ønsket om å bli skuespiller kom tidlig og Nicolai var ferdig utdannet som 23-åring.
– Det er akkurat det. Hvis det er noe jeg skulle ønsket annerledes i livet, så er det at jeg ikke hadde kommet inn på Teaterhøgskolen på første forsøk. Det ble raskt alvor og jeg skulle gjerne hatt noen år hvor jeg bare lot humla suse, for å si det sånn. Ellers angrer jeg lite eller ingenting.
– Hva drømmer du om?
– Jeg har aldri vært en drømmer. Altså, jeg er åpen for det som kommer og jeg bryr meg om framtiden. Men jeg lever nok mer her og nå, og har ingen spesielle visjoner om å oppnå noe spesifikt eller gjøre ditt eller datt. Jeg går hundre prosent inn for det jeg gjør i øyeblikket og i de mest intense jobbperiodene får jeg nærmest et slags tunnelsyn. Da er jeg skjerpa og yter maks for å gjøre en best mulig jobb. Ellers tenker jeg aldri så veldig langt fram i tid.
– Merker du noen forandringer når du nå snart runder 40?
– Jeg tar nok et større ansvar for valgene mine nå enn da jeg var yngre. Tidligere grep jeg mulighetene som bød seg uten å tenke altfor mye. I dag har jeg gjort opp status på et vis, og står mer opp for mine egne valg. Jeg har en større bevissthet rundt hva jeg gjør, tror jeg – og forstår at livet er forgjengelig og at jeg selv er ansvarlig for å bruke det til det jeg vil. Jeg er mer enn før klar over at man må nyte den sommeren som er her og nå, for ingen lever evig.
– Er det en form for 40-årskrise du snakker om?
– Kanskje er det en slags krise, men den er i så fall tilbakelagt. Jeg blir 40 i midten av november, men tankene jeg snakker om har nok vært med meg en tid. Nå er jeg cirka halvveis i livet og jeg er bevisst på at jeg så langt har levd ett liv. Nå begynner kanskje en ny fase. Jeg krisemaksimerer ikke på noen som helst måte – men jeg har jo begynt å jogge da. Det gjorde jeg ikke da jeg var 23, ha-ha!
Yter maksimalt
Det er greit å leve i nuet, men med familie og to sønner på ni og elleve år er det nødvendig med noe planlegging. Da er kona og skuespillerkollega Heidi Gjermundsen Broch god å ha.
– For oss er stikkordet langtidsplanlegging. På den måten slipper vi daglige diskusjoner om logistikk og hvem som skal hva. Det er allerede planlagt. Minuset er at jeg er utrolig dårlig på langtidsplanlegging. Blir jeg spurt om å være med på noe som ligger langt fram i tid, vil jeg garantert svare ja, uten helt å ane konsekvensene. Heldigvis er Heidi supergod på akkurat dette. I tillegg er hun er supergod på å skrive lister. Begge deler kommer godt med.
– Hva inspirerer deg?
– Jeg liker handling og er glad i ja-mennesker. Det er inspirerende å møte positive mennesker som vil få til noe. Det er muligens litt trist, men min største drivkraft er nok frykten for å mislykkes. Jeg vil gjerne yte maksimalt når jeg jobber og har en stolthet inni meg som handler om å gjøre ting best mulig. I dette ligger en god porsjon energi – og en respekt for at det ikke alltid er så lett å få til det man ønsker. Det skal se lett ut på scenen eller lerretet, men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis enkelt å få til.
Jul på fjellet
Cleve Broch og resten av familien har få juletradisjoner, men som familiefar forsøker han å holde på én tradisjon: Den årlige hytteturen til Hafjell.
– Hver jul drar vi på hytta og feirer jul med pappa, broder’n og hans familie. Det kan variere litt når i jula vi møtes, men vi tar alltid turen til fjells. Ellers er jeg ikke så opptatt av å bake akkurat de kakeslagene eller lage akkurat den juledekorasjonen. Jeg synes det er viktig å gjøre hyggelige ting, og det varierer fra år til år hva det kan være.
Selv husker jeg faktisk utrolig lite fra barndommens julefeiringer. Følelser, ja – dem kjenner jeg igjen, men episoder og konkrete ting er det verre med. Det kommer nok antakelig av at jeg ikke har hatt noen bestemte tradisjoner å forholde meg til – og sånn er det fortsatt. Vel, én ting er jeg opptatt av, og det er å handle personlige julegaver. Det gir meg en følelse av lykke å komme på gaveideer som jeg synes passer perfekt til akkurat den ene personen.
– Hva gleder du deg mest til i jula?
– Julemat er alltid godt, og hos oss er det ribbe og pølser på tradisjonelt vis som gjelder. Ellers er det viktig å være lydhør for hva barna synes er stas. Og det å våkne opp første juledag, gå rundt i pysjen og bare nyte dagen. Da ser vi på gavene vi har fått, koser oss og tar det helt med ro. Det er julefred for meg.