Suksesstreneren Vegard Hansen tenker på jobben døgnet rundt, men ikke én eneste gang i løpet av livet har han vært lei av fotball.

Tekst: Kine Myrvold  Foto: Eirik Førde

– En evig opptur.

Slik beskriver Vegard Hansen årene i Mjøndalen fotball. Fra 3. divisjon i 2006 til 2. divisjon i 2007, 1. divisjon i 2009 og ikke minst til eliteserien i 2015.

Vegard har nettopp vært en snau uke på Gran Canaria. En etterlengtet ferie etter en hektisk høstsesong, som altså endte med seier over Brann i en spennende kvalifisering til eliteserien. I Spania har han sovet ut og nytt late dager på Amadores-stranda. Og jobbet.

– Det var godt å være på ferie, men det er jammen godt å komme hjem igjen også. Jeg jobbet litt hver dag i Spania også, men følte vel at jeg mistet litt kontroll og oversikt når det var så mye som skjedde hjemme. Nå har jeg fått tilbake oversikten, sier han.

For det er mye som skal på plass før en ny sesong i en ny divisjon, og 45-åringen liker å ha kontroll og å være forberedt. Faktisk så mye at da det ble oppdaget at hans daværende kjæreste planla overraskelsesfest for han på 40-årsdagen, fikk han den stoppet. Det ble ingen 40-årsfeiring og forholdet tok slutt like etterpå.

Egoist

Vegard kom til verden en dag tidlig i august 1969. Vikersund, en annen bygd i Buskerud, er stedet han har vokst opp og fortsatt bor. En liten, men tett familie på fire: mor, far, bror og Vegard. Foreldrene er fortsatt gift. Broren bor en kort kjøretur unna og Vegard har kjøpt og renovert farens barndomshjem.

– Jeg hadde en fantastisk og klassisk oppvekst. Det er trygt og godt å vokse opp i Vikersund. Oppveksten skal ikke få skylda for alt jeg har funnet på opp igjennom, sier han og humrer, uten å gå nærmere inn på hva han har funnet på.

– Nei, jeg er blitt en annen type enn det foreldrene mine er. Man blir egoistisk av å drive med toppidrett. Moren min har nok ristet på hodet av meg en del ganger, fortsetter han.

Faren tok han med på fotballkamper siden før han kunne gå omtrent, og det er på fotballbanen han har blitt værende. Først som tilskuer, så som spiller og nå som trener. Eller, han spiller fortsatt litt selv også – for Vikersund i 5. divisjon.

– Fotballmiljøet fascinerte meg nok ganske tidlig, både garderobekulturen og stemningen på kamper og treninger. Faren min har støttet, kjørt, hentet og trent meg, forteller Vegard.

Karrieren som fotballspiller tok han videre til Strømsgodset i 1989. Etter hvert ble det to sesonger som proff i Bristol City i England, før han returnerte til Norge og Strømsgodset.

– For meg som har vokst opp med tippekamp på tv klokka 16 hver lørdag har det vært en guttedrøm å drive med fotball på fulltid. Jeg har hele veien vært bevisst på å reise dit fotballen har bragt meg, sier Vegard.

Gjennom tiden som spiller har han lært mye om hvordan trenere jobber, som han bruker i jobben i dag.  Tilbudet om trenerjobben for bruntrøyene i Mjøndalen kom i 2006.

Motivator

Som fotballtrener er det å være motivator en del av hverdagen. Motivere spillerne til å prestere sitt beste gjennom en lang sesong. Motivere til å takle både medgang og motgang.

– Det er ikke sånn at jeg går i dybden på hva hver enkelt spiller tenker og føler. Jeg har ikke kompetanse på det området. Men vinnervilje og tillit er noe som var viktig for meg hos en trener da jeg var spiller, så det er noe jeg har tatt med meg videre, sier Vegard, og fortsetter:

– Jeg prøver å se spillerne, gi tillit, snakke ærlig og direkte individuelt med dem. Jeg føler at jeg har et godt forhold til spillerne og ser på dem som venner.

Nå er fokuset på å få spillerne eliteserieklare, det er bare et fåtall som har erfaring fra øverste nivå i norsk fotball . Hele apparatet i Mjøndalen var tidlig ute med å avklare at absolutt alle nåværende spillere var velkomne til å bli med videre.

–  Det er ganske enkle ting som er blitt gjort for å motivere frem til nå, også kommer nok motivasjonen litt automatisk når man er i  eliteserien. Målet er at vi skal få en god opplevelse, sier Vegard.

Rettferdig

– Hva frykter du mest for sesongen?

– Den eneste frykten jeg har er at vi ikke får noen poeng.

Han innrømmer at et eget mål for 2015-sesongen er å ikke kjefte på dommerne. Det har han nemlig fått rødt kort og karantene for to ganger tidligere.

– Rettferdighet står høyt hos meg. Jeg blir forbannet når ting ikke går rettferdig, selvfølgelig aller mest når det ikke går i vår favør. Men slike ting blir det mye mer oppmerksomhet rundt i eliteserien enn i 1. divisjon,  og da er det bedre å ha viljestyrke nok til å la være å kjefte på dommeren. Og den viljestyrken har jeg.

Trangen til å være forberedt skal tilfredsstilles i år også. Minst like mye som før. Motstanderne skal studeres, han skal vite hva som venter.  Døgnet rundt tenker Vegard på jobben. På fotball. Men ikke én eneste gang i løpet av livet har han vært lei. Det er rett og slett en lidenskap som aldri slipper taket.

– Jeg er veldig glad jobben er både en lidenskap og hobby. Det prøver jeg også å fortelle til sønnen min, ikke at han nødvendigvis må drive med fotball, men noe han føler en lidenskap for.

Snill

Sønnen Adrian (13) ser han så ofte som overhodet mulig. Helgen før han dro til Gran Canaria  var de på høstens fotballtur i London. En far-sønn-tradisjon som står høyt hos dem begge.

– Begge holder med Liverpool, men denne gangen passet det ikke med kampprogrammet og da så vi tre andre kamper isteden, forteller Vegard.

– Hva slags type far er du?

– Jeg er heldig fordi Adrian har en mor som har oppdratt han godt, noe som har gitt han en god moral, og dermed slipper jeg å komme med pekefingeren så ofte. Så jeg er nok en ganske snill far. Han er veldig spesiell for meg, han er jo den eneste sønnen jeg har.

Skribent

Innspillene, eller bloggen, til Vegard på Mjøndalens hjemmesider har fått stor oppmerksomhet også utenfor bygdas grenser. Med humor og snert oppsummerer han kamper og forteller om forberedelsene til neste. Innimellom klinker han også til med setninger fra privatlivet – enten sitt eget eller spillernes.

Her er utdrag fra et par av fjorårets siste innspill. Da opprykket nærmer seg og når det er et faktum.

25. 11: «Bærum scoret først. Vi lo sist. Det tok sin tid, men da vi først kom i gang var det som når hovedfeltet tar igjen bruddet iTour de France. Vi feide forbi. Det var helt vilt, nesten uvirkelig og komplett ubeskrivelig. Det var fotballmagi. Ren propaganda. Som vi viste frem i beste sendetid. Til hele fotball-Norge. Og nydelige Susanne i TV2. Det var hyggelig med Scheie og Karen-Marie. Men gå ‘ta banen!»

12.12: «For en kveld. For et minne. Jeg kommer til å huske det til de graver meg ned. Jeg var i seng kl. 4 men bråvåknet nesten før jeg sovnet. Vanligvis jager prostataen meg opp ved 6-tiden. Denne morgenen kom Tippeligaen den i forkjøpet: ”Dere skal til Lerkendal, Marienlyst og Aker stadion. Du må se å komme deg opp om morran”. Jeg satte meg opp i senga og tenkte; hva faen gjør vi nå?»

12.12: «Mens Brann og Bergen ble skyllet ned. Til 1. divisjon. Til lavere divisjoner. Hvor de ikke har vært siden 1985. Sist gang de møtte Mjøndalen i nedrykkskamp. Mot våre helter hjelper det lite med tatoveringer, piggsveis og en million i bonus. ”Dette var bra karer”, strakk Hansi  (red. anm: Hansi er faren til Martin Ødegaard) seg til å si. Skrytet sitter langt inne når man har trent opp verdens beste 15-åring. Stakkars Norling. Stakkars Bruun-Hanssen. Jeg syntes oppriktig synd på dem. Og jeg ble oppriktig imponert over dem – etter kampen. I nederlagets time oppførte de seg som perfekte gentlemen. Håper jeg klarer å stå like rakrygget når min tur kommer.»

Brunt hjerte

Ambisjonene videre i trenerkarrieren har ikke den jordnære treneren fokus på, selv om han skjønner at han kanskje en dag i fremtiden må gå videre. Det er ikke en dag han gleder seg til. Hjertet banker for laget i de utskjelte, brune draktene.

– Den dagen jeg må låse døra etter meg på kontoret i Mjøndalen for godt, kommer til å bli uendelig smertefull, sier han.  

Les hele den nyeste utgaven av Oslo S her.