Tro, håp og kjærlighet
Oslo S er en smeltedigel som tiltrekker seg alle typer mennesker. For mange er Sporet et lyspunkt i tilværelsen.
Tekst: Tone S. Tuhus Foto: Torbjørn Tandberg
Ei lita jente gråter høyt på Oslo S. Hun står sammen med en voksen mann. Ansatte på Sporet observerer dem og tar kontakt. Jenta er ni år og helt fortvilet. Hun gråter og roper. Mannen, som viser seg å være faren, kikker ut i luften, nærmest apatisk og forholder seg ikke til jenta. Faren sier han ikke orker mer, han er sliten og barnet må klare seg selv. «Jeg vil heller miste omsorgen for datteren min enn å være sammen med henne». Jenta gråter og skjelver og sier hun er redd. «Jeg er bare ni år og kan ikke bo for meg selv. Pappa vil sende meg alene på toget til Trondheim,» sier hun. Faren nikker bekreftende. Toget går om 15 minutter.
Oslo Sentralbanestasjon koker. Det myldrer av mennesker. Mange er på reise, noen skal shoppe eller møte venner på kafé. Andre vandrer rundt på måfå eller tiltrekkes av den pulserende stemningen. Hvert døgn er 150.000 personer innom stasjonsområdet. Oslo S er landets travleste knutepunkt. Et oppholdssted, samlingspunkt og arena der man kan stikke seg fram eller gjøre seg usynlig, alt ettersom.
Litt i utkanten av menneskevrimmelen ligger Sporet, et sosialt møtested som drives av ansatte og frivillige fra Kirkens Bymisjon. Sosionom og teamleder Gudrun Brøvig Silde og gateprest Carl Petter Opsahl er to av dem.
– På Oslo S er det til enhver tid et yrende liv og tett i tett med mennesker. På tross av dette er det lett å føle seg ensom og usynlig. Møte med storbyen kan oppleves som spennende, men også være utrygg og skremmende, sier Gudrun.
Både hun og Carl Petter har lang fartstid i møte med mennesker som kan trenge et medmenneske i hverdagen.
– Vi ønsker å være tilstede og tilgjengelig for alle som ønsker det. Sporet er et lavterskeltilbud og et sted der alle som vil kan komme innom. For å tenne lys, ha en stille stund eller finne noen å snakke med. Noen ønsker bare å være litt for seg selv, andre hjelper vi videre – enten man trenger kontakt med lege, Nav eller andre deler av hjelpeapparatet. Slagordet vårt er «Rom for alle», noe vi hele tiden forsøker å etterleve, sier Carl Petter.
«Jens» er over tid blitt observert på Oslo S. Det viser seg at han har mistet boligen sin og ikke fått tak i ny leilighet. Han er for tiden uten jobb og inntekt og har ikke orket å kontakte Nav. «Jens» er på stasjonen til den stenger halv to om natten. Etterpå går han til bussterminalen, før han kommer tilbake til Oslo S tidlig om morgenen. Han lever av å samle flasker og føler seg trygg på Oslo S. Her er det overvåkingskameraer, vektere og andre mennesker. Men det er slitsomt å aldri få sovet lenge og sammenhengende. Han sover på ank hele natten, i frykt for bli ranet.
«Jens» har familie, søsken og foreldre som han har kontakt med. Men de vet ikke at han er bostedsløs. Det er sårt og han føler seg skamfull. Sporet hjelper «Jens» med å sette inn en boligannonse og få time hos Nav. Nå har han leilighet og en deltidsjobb i sikte.
På Sporet er det tente lys og en utstrakt hånd til dem som trenger det. Men de som jobber i Kirkens Bymisjon går også ut og oppsøker folk på stasjonsområdet.
– Målet er å være en forlenget arm over til hjelpeapparatet. Vi kommer tidlig på banen og fanger opp mennesker som av ulike årsaker har problemer eller spesielle behov. Det dreier seg ofte om rus, psykiatri eller ensomhet, eller en kombinasjon av dette, sier Gudrun.
Hun forteller at de har god kontakt med alt fra vektere og politi, til helsepersonell og NSB-ansatte. På den måten kan ressursene og innsatsen utnyttes best mulig.
En vekter følger «Maja» til Sporet etter å ha blitt kontaktet av en NSB-ansatt. Han har observert henne på perrongen og oppførselen vekker bekymring. «Maja» virker forvirret, redd og fortvilet. Hun snakker usammenhengende, og forteller etter hvert at hun er innlagt på psykiatrisk et sted i Oslo. Hun er redd hun skal skade seg selv. Plutselig reiser «Maja» seg og sier at hun skal ta et tog til Sverige. «Jeg lover å ta det toget, jeg skal ikke hoppe, det lover jeg,» sier hun.
«Maja» går, men Sporets ansatte følger etter henne for å hindre at hun går ned på perrongen. Men plutselig begynner hun å løpe. Vekterne blir tilkalt og stopper henne før hun rekker fram til togene. «Maja» er lettet da politiet kommer. Hun godtar at det settes håndjern på henne, og politiet kjører henne til Legevakten. Behandlende lege ringer Sporet samme dag for å takke og informere om at «Maja» har fått videre hjelp.
– Vi er temmelig sikre på at «Maja» ville hoppet foran toget denne dagen, sier Gudrun, og fortsetter:
– Det kan virke som om hun ble tiltrukket av noe, og historien illustrerer på en god måte hvordan politi, vektere og Sporet-ansatte utfyller hverandre og sammen gir mennesker den hjelpen de trenger.
Carl Petter er på Sporet fast hver torsdag og forteller om lignende hendelser.
– I tillegg opplever jeg ofte at reisende og andre kommer innom for å prate om tro og tvil. De kan være opptatt av eksistensielle spørsmål og ønsker en samtalepartner. Livet er ikke perfekt for noen, og livet på Oslo S bekrefter dette kanskje mer enn noe annet sted, sier han.
«Helene» blir observert når hun sitter på den samme stasjonsbenken flere dager på rad. Det viser seg at hun er fra Romania. Hun snakker verken engelsk, norsk, fransk eller tysk, men hun er tillitsfull og blir med til Sporet. Vi får tak i telefontolk og det viser seg at «Helene» er kommet til Norge for å jobbe som hushjelp. Hjemme har hun tre tenåringsbarn og en baby hun har adoptert bort. Som alenemor klarte hun ikke å ta vare på spedbarnet i tillegg til tenåringene. «Helene» vil så gjerne gi barna en utdannelse, men det koster penger.
Jobben som hushjelp viser seg å være prostitusjon. «Helene» vil ikke dette, men uten penger havner hun på Oslo S. Hun har vært her i en uke, er sulten og trøtt. Sporet kontakter Krisesenteret og «Helene» får mat og litt klær. Hun får også bistand til reise hjem til Romania.
For mange er Sporet et sårt tiltrengt pusterom. Et rolig sted der man kan slappe av og for en stakket stund komme unna storbyens mas og jag. Dette gjelder ikke minst i førjulstiden.
– Vi lever i et samfunn som er fylt av forventninger. I julen er de ekstra høye. Har man smått med penger eller lite nær familie kan julehøytiden by på ekstra utfordringer. For mange blir den altfor påtrengende, sier Gudrun.
– Jula forstørrer alle følelser, enten de er gode eller dårlige, fortsetter gatepresten. – Mange er dessuten ærlige på at jula ikke er like strålende som det glansbildet mange ønsker å skape.
Jula rommer alt som livet ellers inneholder, både av det gode og vonde. Det fine med jula er at mange åpner opp og kjenner på sin egen sårbarhet. Dette gjelder uavhengig av livssituasjon og gjør våre personlige møter ekstra meningsfulle, sier Carl Petter.
Tilbake på Oslo S sitter niåringen og faren og venter på Trondheimstoget. Jenta virker helt knust. Hun forstår ikke hvorfor faren ikke vil ha henne. De har ingen familie der de bor, det er bare de to og bestemor. Faren sier han har bedt om hjelp, men at han ikke har fått det. Etter en samtale innser faren at han skal ta toget sammen med datteren. Han er mer samlet og barnet har sluttet å gråte. Sporet får navn og telefonnummer og avtaler at vi skal kontakte barnevernet på hjemstedet og gjøre det vi kan for at de skal få hjelp. Far og datter er rolige da de blir fulgt på toget. Sporet ringer barneverntjenesten og melder sin bekymring. Barnevernet ringer tilbake senere på dagen og bekrefter at de har hatt telefonkontakt med far på toget og gjort avtale om at barnevernsvakta møter han på stasjonen.
– Mange møter ender godt. Andre ganger kan vi ikke vite helt sikkert. Men Gjesteboken forteller sitt, avslutter Gudrun Brøvig Silde, og siterer: «Her var godt å være», «Takk for at jeg fikk sitte litt i ro og samle tankene mine», «Nå er jeg klar til å ta fatt på reisen videre» og «Takk for omsorg, ro og medmenneskelighet. Det har gitt dagen innhold og mening.»
(Historiene i kursiv er reelle hendelser slik Sporet-ansatte har opplevd dem, men personene er anonymisert).
LES OGSÅ: De gode hjelperne